Gøy å lese når du kan det

I 1999 gikk Anne-Lise Anthonisen norskkurs betalt av arbeidsgiveren Norske Skog Union i Skien.

 

Da hun fikk tilbudet var hun aldri i tvil om at hun ville være med, og i en alder av 37 år gikk hun i gang med et 30 timers kurs i lesing.

 

Doblet lesehastigheten
Først ble ferdighetene hennes kartlagt, for å finne ut hva hun slet med. Da viste det seg at hennes problem var at hun delte ordene feil. Så fikk hun opplæring sammen med en som hadde problemer med det samme.

– Det var som å komme hjem. Det var en deilig følelse at noen endelig forsto, sier Anthonisen.

Etter 30 timer på skolebenken hadde hun doblet lesehastigheten, og nå leser hun jevnt og trutt for å holde ferdighetene ved like.

 

I etterkant har hun tatt kurs i matte og studieteknikk. Ikke fordi hun behøvde det, men for å trimme hjernen og fordi hun syntes det var blitt gøy å lære nye ting.

 

Ikke minst har hun tatt teoridelen til fagbrev som prosessoperatør.

 

Fra før hadde hun fagbrev som industrimekaniker, og jobbet tidligere med vedlikehold. Så ønsket hun seg nye arbeidsoppgaver, og jobber nå inne i fabrikken. Dermed trengte hun nye kunnskaper.

 

Trenger norsk for å henge med
Anne-Lise Anthonisen var av de første som gikk norskkurs i regi av Norske Skog Union. Til nå har 12 av de 350 ansatte gjennomført tilsvarende norskopplæring, men ledelsen håper at flere vil komme på gli.

 

– Vi vil at flest mulig skal takke ja til tilbudet om norskkurs. Det er nødvendig for at de skal kunne gjennomføre annen opplæring, sier opplæringsleder Ole Bjørn Skoftedalen hos Norske Skog Union.

 

Bedriften produserer papir til bøker og aviser, og Skoftedalen forteller at dette er en arbeidsplass hvor folk i tidligere tider ikke ble utfordret på sine lese- og skriveferdigheter.

 

Her var det arbeid å få som ikke krevde så mye skolegang.

 

Men verden har forandret seg, og i dag er kompetansenivået hos alle de ansatte et av de viktigste satsingsområdene for bedriften.

 

Union har vært gjennom mange omorganiseringer, og bemanningen er redusert både på ledernivåer og i stabene.

Ansvar er flyttet utover i organisasjonen.

 

– Nå trenger vi folk som kan mye mer, og da er det nødvendig å ha basiskunnskapene på plass, sier Skoftedalen.

 

Satser på kunnskap
Allerede på begynnelsen av 1980- tallet begynte Union sin satsing på utdanning. Det var få ansatte som hadde fagbrev, og ledelsen ville at flest mulig skulle ta fagutdanning.

 

De gikk målrettet til verks, og på midten av 90-tallet var andelen medarbeidere med fagbrev mellom 90 og 100 prosent.

 

Siden har de investert enda mer i utdanning, blant annet for å fylle gapet mellom fagoperatører og ingeriører. Mange har vært ute og tatt lønnet heltidsutdanning, og det har også vært gjennomført en rekke enkeltkurs og tiltak.

 

I den store satsingen på utdanning så de etter hver at mange trengte grunnleggende ferdigheter for å henge med videre. Det var grunnen til at de gikk i gang med norskopplæring i 1999.

 

Satsingen på kompetanse har fått oppmerksomhet, og i 2003 fikk Union HR Norges opplæringspris.

 

Verver til kursdeltakere
Union har gått systematisk til verks for å fange opp de som sliter med å lese og skrive.

 

De har lært opp 20 av de ansatte til å være såkalte nøkkelpersoner. Disse er spredt over hele bedriften, og har som sin spesielle oppgave å finne de som trenger opplæring og formidle kontakt videre.

 

En av disse nøkkelpersonene er i dag Anne-Lise Anthonisen. Hun forteller at det å få folk til å melde seg på kurs er en modningsprosess. Hver enkelt må vurdere om det er noe for dem, og så må de finne ut om de er villige til å gjøre noe med det.

 

I tider med omstilling og nedbemanning vil mange føle seg sårbare hvis de skal stå fram og fortelle at de sliter med å lese og skrive.

 

Derfor roser Anthonisen arbeidsgiveren for at det aldri har blitt brukt imot henne at hun strever med norsken. I stedet har Union betalt opplæringen.

 

Dette tror hun bedriften tjener på.

– Arbeidsgivere som skjønner gevinsten med å sende folk på kurs, får mer igjen enn det de investerer, sier hun.